søndag 18. september 2011

Xenoblade begynte å minne meg om The Great Yokai War.

Det er på grunn av de sorte menneskespisende maskinene.
Jeg synes Yokaifilmen er ganske så kul, helt til den ble teit på slutten.

Jeg skal nesten blogge hver dag!

Endelig har jeg kommet meg gjennom alle mini-questene. Jeg tror de har fyllt spillet med plukkequester for å forvandle et 10-timers-spill til et 60-timers-spill.
Jeg har møtt superskurken i spillet igjen! Og han snakker! Det er pappaen til Chiyo-chan i Azumanga Daioh! (Forøvrig også en gul kladd i den ninin-serien og fortellerstemme i Hayate) Wtf liksom! Jeg digger stemmen hans, men jeg har problemer med å ta han seriøst som superond! Men ifølge wikipedia spiller han ofte onde personer. Men jeg kjenner han bare som snille og søte personer som pappaen til Chiyo-chan, den gule nininkladden og herr Coach fra Gunbuster.

I dag har jeg spillt ganske mye Xenoblade. Ganske mye av tiden gikk til å vandre gjennom en kjeeeeeeeempelang hule, som jeg ikke klarte å gå gjennom på en sitt! Mot slutten ble det plutselig nesten litt platformspill.
Jeg fant også igjen Paola, som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg. jeg trodde jeg skulle få massemassemassevis av erfaringspoeng, så fikk jeg bare et nytt opdrag, som gikk ut på å bevise at to jenter kan være bestevenner. Det kan jeg ikke gjøre, ettersom jeg ikke har to jenter i partyet mitt.

Jeg liker at jeg kan se inn i fremtiden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar